Hjalmar Espevig, styremedlem i Grunneiere mot vindkraft på Omre, tar et oppgjør
med gjeldende energipolitikk og vindkraftutbygging.
Finn et fredelig land med stabil orden, lavt folketall og usedvanlig store energiressurser. Norge, et land som vasser i kraft. Ikke nok med det, vi vasser i kunnskap, kunnskap og kreativitet til å utnytte ressursene vi har. Fra seil og kvernkaller, til oljerigg og generatorer, kraft og kunnskap, det er oss!
Hjalp oss i starten
Noen hjalp oss i starten, og bestemte lover til fordel for folk. Vise mennesker, oppvokst med stearinlys og oljelamper, forsto at elektrisitet måtte bli til fordel for alle og ikke reservert av et utenlandsk monopol.
Vise mennesker hadde troen på at vi selv skulle klare det ingen hadde gjort før, finne og utvinne olje og gass fra et av verdens mest stormfulle hav, og avviste tilbud fra utenlandske monopol. Slik bygget vi landet, utnyttet kraften og skaffet oss kunnskap og velstand.
Tente varsellamper
Velstanden viste seg å ha en pris og tente varsellamper om stigende hav, varmere luft, ødelagt natur. Det løser vi, vi har jo kunnskap! Vi må tenke grønt, det er sikkert mulig å tjene penger på det også. La oss rydde for vår egen dør og flytte våre forurensende utslipp til en annen plass på jorda! Elektrifisering er løsningen, bruk ren kraft til å utvinne skitten kraft og bruk skitne ressurser til å lagre rene ressurser, ødelegg natur ved å ødelegge mer natur, det grønne skiftet!
Sug ut ren vannkraft for grønn utvinning av olje og gass, og selg produktene til de som ikke har hatt mulighet til å skaffe seg kunnskap. Kjøp opp metaller og mineraler fra de som fremdeles streber etter et fredelig land med stabil orden, og hjelp dem bryte opp sitt land, slik at vi kan lagre vår rene kraft på batterier.
Fortsett så å sløse, med åpne kraner, så prisene øker, etterspørselen etter kraft blir høyere enn tilsiget og gjør ulønnsomme, grønne tiltak økonomisk lønnsomme. Og over alt dette, er du så heldig å ha et urfolk, si at du elsker dem, og ribb dem for det de har.
Kulturkrise
Vi er en kultur i varslet klimakrise, eller kanskje man skal kalle det en kulturkrise. Dersom det grønne skiftet skal få en reell effekt for folk og natur, se på kulturen og hvilke verdier den bygger på. Man behøver ikke gå så langt, til en tid da verdier og velstand var tørr ved, løa full av høy, og tresket korn. «Ikkje trekk annen manns teine», sa min far, «og ser du strandegods med en stein på, så lar du det ligge». Det er verdier, uskrevne lover som vitner om respekt for hverandre. Det å kunne reise fra huset med ulåst dør og vite at alt fremdeles er trygt forvart, det er verdier jeg husker vi hadde. Nå låser jeg døra etter å ha måttet lære den harde veien, om hva man gjør når teinene tjuvtrekkes, strandegodset stjeles, og krefter går inn ulåste dører og fjerner arvesølvet. Kulturkrise, det er det det er, og vi blir tatt på senga.
Vannkraft for spekulasjon
I 1906 skjedde det samme, og i en norsk avis kunne man lese om en påstått utenlandsk konspirasjon for å kjøpe all tilgjengelig norsk vannkraft for spekulasjon.
Legg til 120 år og bytt til vindrettigheter og vår situasjon er nå som i 1906. Den er faktisk verre, for nå har andre sett hva vi har bygget, et stabilt land med lavt folketall og usedvanlig store energiressurser, og et av verdens mest stabile kraftnett. Mon tro, hvor er det lurt å plassere pengene dersom det er et globalt marked som skriker etter tjenester og produkter som krever kraft og stabilitet?
Menigmann hadde liten kompetanse om kraftressurser i 1906, men ble reddet av en vis norsk ledelse. Nå har menigmann kunnskap og er opplyst om det som skjer, men ledelsen synes å være på spekulantenes side.
Det eneste vi har igjen mot dette er dugnadsånd, en av våre gamle verdier. Frivillige bruker all sin ledige tid på å argumentere mot velorganiserte kapitalinteresser, samtidig som de må gå på arbeid og holde de norske hjulene i gang.
Latterliggjort blir de, når de møter menn med slips i døra som farer ut med sølvtøyet. Disse menn gjør aldri en avtale uten å tjene på det, og norske subsidier og langsiktige strømavtaler er god betaling.
Ustabil vindkraft
Tenk du er på biltur, i en bil uten cruisecontrol. Fartsgrensen er 80, og sikten framover er god og du har ingen problemer med å holde en jevn hastighet. Når en motbakke kommer presser du foten litt inn og når du runder toppen, så justerer du for det. Slik hadde vi det, med stabil vannkraft, og forutsigbart forbruk av det norske folk og norsk industri.
Plutselig, når du var ute og kjørte, kom noen og plasserte sin fot oppå din, og presset gasspedalen ned så farten økte. Det skjedde samtidig med at veien forut ble dekket av tykk tåke og sikten ble svært begrenset. Da forsvant plutselig den ekstra foten, farten avtok brått, og du måtte gi mer gass for igjen å finne riktig balanse. Etterhvert ble den ekstra foten mer pågående og dominerende, prosessen var på vei til å svinge ut av kontroll.
Dette er et bilde av hva vi er på vei inn i, vi tilfører den stabile kraften et ustabilt og væravhengig element, vindkraft.
Folk og politikere blir forledet til å tro at det er et positivt grønt kraftbidrag vi kan nytte oss av, da det er tall og snittverdier som opplyses, selv om kraftens virkelige ansikt er vind med varierende absoluttverdier.
Man får altså opplyst en gjennomsnittseffekt, og at dette tilsvarer det årlige strømbehovet for et visst antall husstander, men dette er en feil beskrivelse av kraftleveransen i praksis. Det er sanntidsverdien som er interessant, den ekstra foten som tukler med gasspedalen. Det er umulig å imøtekomme et ønske om økt forutsigbart forbruk med en uforutsigbar væravhengig kilde.
Fikk subsidier
Den første vindturbinen fikk garantert subsidier ved bygging, og hadde gunstigere beskatning enn vannkraft, samt at det var et politisk ønske om at den måtte bygges for å spare natur for miljøfarlig utslipp. Bidraget den gav til de stabile kraftressursene var veldig lite og ikke målbart, så den fikk tilstrekkelig betalt for elektrisiteten den leverte, den levde på samme prisnivå som stabil kraft.
«Let’s go!» sa de vise, dette blir bra, men de manglet dessverre kompetanse innen reguleringsteknikk. Det er blitt, og planlegges for, enorme utbygginger av vindkraft, men man har oversett at den er avhengig av vinden. Bidraget av ustabil kraft som tilføres det felles og sammenkoblede el-nettet fører til store variasjoner, så når det blåser i Norge og Europa bli fort tilbudet større enn etterspørselen og prisene faller.
Kan ikke snu på femøringen
De stabile kraftleverandørene gjør sin jobb og bremser opp sin produksjon, men de kan ikke snu seg på femøringen. Kikk ut av vinduet og se hvor fort vinden kan variere, og tenk på de gangene du har lagt i litt for mye ved på peisen og stua er blitt for varm.
Du får ikke redusert peisvarmen umiddelbart, må åpne et vindu og slippe varmen ut til kråkene. Det samme skjer i kraftmarkedet, man må sløse og brenne opp overskudd for å gjenvinne kontroll. Så slutter det brått å blåse og prisen går i taket, for man må igjen få fyr på peisen.
Gir økte priser og høyere nettleie
Når subsidier og gunstige skatteavtaler for vindkraften fjernes og det kreves at den må være økonomisk bærekraftig så kommer et problem; prisen er null når det blåser. Dette løser vi, vi må tenke grønt, la oss øke forbruket, la oss etablere nye «grønne» næringer, ineffektive forbrukere som elektrifiseringer, datasentre, ammoniakk og hydrogen.
Disse nye «grønne» forbrukerne blir, ved strømavtaler, dedikert grønne vindkraft-produsenter, som er en fin tanke, men de kobles ikke sammen med en separat kabel. «Grønne» næringer kan ikke leve med at de bare skal fungere når det blåser, så når det ikke blåser stjeler de av de verdifulle stabile vannressursene.
Verre blir det, for all denne variable kraftproduksjonen, og det økte «grønne» forbruket, krever store mengder elektrisk utstyr og at distribusjonsnettene må oppgraderes, det gir økte priser, leveringstider og høyere nettleie.
Kort sagt, for hvert vindkraftverk som bygges, så øker ustabiliteten i kraftnettet og folkets kostnader på kraft går opp, både på forbruk, og økt nettleie.
Bør endre kurs
Vi bør endre kurs, støtte oppgraderinger av det som allerede er ødelagt og hindre unødig forbruk, for å sikre et stabilt kraftoverskudd.
Planlegge helhetlig fra produsenter til forbrukere, regenerere det som renner ut som tap og unngå prosjekter som genererer ustabilitet, slik som vindkraft. Fordel som før kraft aktivt til fordel for folk og natur og ikke for høyest avkastning.
Denne oppgaven må ledes av vise mennesker som ikke har økonomiske interesser av resultatet. Det er moralsk veldig underlig at en vindkraftutbygger har lov til å konsekvensutrede seg selv, og at lokale politikere, med et langsiktig ansvar for folket og naturen, biter på dette. Forståelse av kraft, lokalt og globalt, fra produsent til forbruker, er kanskje det viktigste ledere må kunne for å skape et stabilt samfunn.
De må i det minste ut og kjenne på den varierende vinden og forstå at vi allerede vasser i stabil kraft, og at Norge har mistet kontroll på de åpne kranene som lekker.
Ikke la oss bli diktert, la oss diktere, vi har kunnskap på høyde med de beste, det er vår kraft og vi vasser i den. Sett folk og natur først, unngå at arvesølvet forsvinner.
Hjalmar Flørenes Espevig
Styremedlem i Grunneiere mot vindkraft på Omre
Artikkelen ble først publisert i Harvest Magazine. Senere i dette kortere formatet, i Grimstad Adressetidene.
Det er vår kraft, og vi vasser i den, Harvest Magazine
Det er vår kraft, og vi vasser i den, Grimstad Adressetidene